Portraits of childhood | Barnefotografering i Bærum

I dag – da vi skulle lufte hundene, spurte jeg lillemor om jeg kunne få lage noen bilder av henne når vi var ute og gikk. Da det var loppemarked på skolen her for noen uker siden fant jeg nemlig en kul vest som jeg hadde så lyst til å teste på bilder. Kjolen er et annet bruktfunn fra for lenge siden, og er egentlig en voksenkjole. Hun var game, så vi pakka kjole og vest i en veske, og jeg hadde på forhånd bestemt meg for å utfordre meg selv. Du skjønner, jeg har nemlig et rikt utvalg av toppoptikken til Canon, men det blir jo litt til at man finner sine favoritter, og så blir det de man bruker. Så, i dag skrudde jeg på min 35mm f1.4 – som jeg stort sett nesten bare bruker i bryllup fordi den er så lyssterk og skarp (dette er utstyr i toppskiktet må vite), så den passer perfekt i lokaler med lite lys. Uansett. Vi hadde gått forbi sted med en blomstrende busk dagen før, og jeg fikk en idé.

Det er nemlig utrolig hva man får til med et godt trenet øye og en dose kreativitet. Over ser dere jo resultatet – jeg ELSKER disse!!! Som dere ser så er dette litt «mørkere» bilder enn det jeg normalt pleier å lage – nyfødte og småbarna passer liksom best til litt lysere bilder – men til litt eldre barn, konfirmanter, kjærester og brudepar er det kult å lage litt mer edgy bilder av og til. Under her ser dere hvordan det virkelig ser ut – en ganske liten busk og en bitteliten skog – men det holder i massevis…For jeg kan tenke meg du så for deg at vi hadde vært et godt stykke uti skogen nå ikke sant…neida, vi var faktisk på den vanlige ruta vi lufter hundene vi.

Jeg var heldig (eller hell hadde ikke noe med saken å gjøre – jeg visste at solen sto bra til på akkurat dette stedet akkurat når vi skulle være der), for det var sol, og jeg fikk fanget litt sunflare på noen av bildene. Jeg syns det gir en så utrolig kul effekt om man nailer det. Og, som dere ser på bildene – lillemor er stort sett alvorlig og tankefull på de fleste. Innimellom kløna mammadamen sånn at smilet kom frem, men jeg ba henne ikke om å smile fordi jeg ville ha de litt mer alvorlige bildene denne gangen. Det blir så mye stemning og følelser i slike bilder, som jeg elsker. For all del – smilebilder må man ha også, men man trenger ikke det hele tiden.

Så, hva syns du om utfordringen min? Naila jeg 35mm? Jeg kjenner jo at jeg liker best å jobbe med litt tele når jeg lager portretter, men dette var i grunn veldig morro og. Uvant, og gøy. Og litt rart å måtte jobbe så nærme den som fotograferers – jeg er jo vant med å stå litt unna.

Legg gjerne igjen en kommentar om hva du syns om bildene i kommentarfeltet. Og, syns du det var morsomt å se litt «behind the scenes»?

No Comments

Post A Comment